Ingen over, ingen ved siden
2006
Jeg fikk et kne revet ut av ledd januar i 1991, en måned etterpå fikk jeg en massiv blodpropp i høyre lunge som nesten tok livet av meg. De neste 15+ årene var et levende nerve smerte helvete. Oppgitt av leger i Norge med beskjed om å lære meg « å leve med smertene.
Våren 2006 traff jeg John Boel jr som sier han tror han kan hjelpe meg. Det hadde ingen sakt til meg før. Aldri. Han behandler meg med fire nåler, en på hver side av kneskålene. 30 minutter senere tar ha vekk nålene og spør - hva føler du nå? - ingenting, er mitt svar. Absolutt nada. Smertene er borte. Det hele var surrealistisk, ikke noe smerter i kroppen, ingen steder. Hele kroppen sto i full fyr av smerter når jeg kom inn døra til John Boel jr, en årelang kamp med å komme seg gjennom dagene og de smerte fylte timene hver dag var slutt.
Mange uker kom og forsvant. Ble til måneder som igjen ble til et helt år. Fortsatt smertefri. År etter år og fortsatt fri for smerter. Livet er godt. Det er fint å leve smertefri. Jeg fikk livet mitt tilbake.
20 år etterpå. Året er blitt 2026. Nåtid. En lege har konstatert at jeg har Parkinson sykdom. Etter noe tid til å fordøye hva denne sykdommen har å tilby, begynner jeg samtidig å tenke på hvor jeg kan få ytterligere hjelp. Og ikke bare kjemikalier eller mer og flere tabletter. For meg var det helt innlysende å oppsøke min danske redningsmann - John Boel jr.
I email med Helene Eskildsen avtaler vi at jeg kan komme til behandling siste uke i februar. To sesjoner pr dag, mandag til fredag. Alexander Boel skal behandle meg.
Onsdag etter siste behandling møter jeg John Boel jr. Mannen som jeg anser for å ha reddet mitt liv. Jeg var døden nær den gangen for 20 år siden. Å leve i et smertehelvete er en skjebne verre enn døden. Og jeg tuller ikke. Gleden av å få treffe John igjen etter så mange år var for meg en stor emosjonell opplevelse.
Stor takk til Helene, Jesper, Alexander, Corrine, John jr. Og takk til Bodil og John sr. Ord blir fattige, men følelsene er mange og gode.
I morgen er det siste dag med behandling. Bilen og jeg skal hjem igjen. Hjem til min kjære Rachel. Til et godt liv og en god fremtid.
Jeg ha troen på familien Boel.